Vinterekspedisjon

Det nærmer seg dagen vi skal reise. Målet er Hardangervidda (Solheimstulen – Mårbu – Rauhelleren – Solheimstulen). Vi har sanket inn alt vi trenger av utstyr og stua fylles gradvis.

Så kommer værmeldingen vi ikke kan like. Det er meldt vind, ikke bare litt vind, men storm. Maks vind kunne bli opptil 17 m/s og vi hadde fått den mot oss hele veien. I starten skulle det ikke bli altfor kaldt, men det var meldt kaldere for hver dag, samt at faktisk kulde øker med sterk vind. Det ville ikke vært forsvarlig å være på vidda i slikt vær. Alt blir vanskelig og kan bli farlig. Det er ikke lett å sette opp telt i sterk vind og det er stor fare for frostskader. Vi måtte avlyse turen. Det var ikke lett for en 5- åring, som hadde gledet seg av hele sitt hjerte, å forstå. Forklarte at dyktige turjenter følger fjellvettreglene. Det vil si lytter til værmeldingen og snur i tide. “Mamma – jeg ville gå mange mil på Hardangervidda og sove i telt, som skikkelig ekspedisjonsjente!” Dette ble sagt i høylytt gråt.

Mammahjertet verket, men vi viste at Hardangervidda måtte bli en annen gang. Jeg la hodet mitt i bløtt og ville så gjerne finne en tur som kunne gi oss en vinterekspedisjon, som var gjennomførbar i forhold til været.

Da kom jeg på at vi kunne gå på ski i Skrimfjella og for å gjøre det litt ekstremt kunne vi overnatte i hengekøye. Ny rute ble planlagt og vi skulle på tur, alle var fornøyde og kjempeklare.

Fredag morgen fikk vi stablet alt utstyret inn i bilen og ble sluppet av på Omholtparkeringen.

Mens vi pakket i pulken og gjorde oss klare, ser vi løypemaskinen kjører opp løyper, der hvor vi skal gå. Sola skinte, føret var litt vått, vinden suste, men vi var alle enige om at det kunne ikke bli stort bedre. Planen for dagen var å gå ca. ei mil innover og lage en fin leirplass. Vi kom ikke mer enn 500 meter inn, før vi alle vare enige om at vi var sultne. Det hadde tatt på å få alt inn i bilen, ut igjen og pakket i sekk og pulk. En matbit var på sin plass.

Vi koste oss videre innover på ski og sjekket stadig ut leirplasser, men ble ikke helt fornøyd, før vi fant den perfekte. Det var en liten kolle, fylt av sol og perfekte trær til 3 hengekøyer. Det eneste var at vinden kom i skikkelige tak, men min kollega hang opp en levegg og alt ble perfekt. Vi rigget oss til og tiden gikk. Magene ble sultne, så vi lagde litt middag, før vi fortsatte med litt vedsanking og laging av hopp til langrennsskia.

Vi kosa oss masse, mørket kom og det ble tid for å krype oppi hengekøya. Det skulle vise seg å bli en utfordring, med flere liggeunderlag. De gled i alle retninger og personen oppi kom for høyt opp, slik at det var like før vi gikk rundt. Lillemor var så trøtt, at mens kollegaen min og jeg holdt på oppi hengekøya hennes, sovnet hun. Det siste hun sa: “nå må dere bli ferdig for nå sovner jeg”. Jeg la meg, med litt hjelp fra min gode kollega, fikk vi også Kasper oppi hengekøya mi. Vi lå å så på stjernene frem til søvnen tok oss. Tidlig på morgenen våknet vi til “Orrhaneleik”. Det var spennende å høre på.

Lørdagen endte vi opp på Ivarsbu, da det skulle vise seg at regnet hadde bestemt seg for å stå i bakken i noen timer.

Så kom søndagen, som skulle vise seg å bli den store dagen, som ble prikken over i- en på mange måter. Det ble tilbakelagt 2 mil på ski, på skikkelig “skarra” og en topp, Styggemann. Føret kan beskrives av at. etterfulgt av regnet på lørdag, kom minusgradene og vinden for fullt igjen. Vi hadde ligget i hytta på natta og hørt vinden ule i veggene. Da vi trakk for gardinene på morgenen. så vi sol fra skyfri himmel. I dag var dagen, vi skulle bestige Styggemann. Vi pakket oss ut av hytta og la i vei. Føret var vanskelig, men vi var så motiverte.

Vi tok gode pauser og koste oss maks på turen.

Vi la også inn litt leik, som avveksling.

Da vi hadde igjen ca. 1 km, valgte vi å sette igjen skia, slik at vi gikk på, med staver. Dette p.g.a. det var vanskelig å få feste oppover, samt at det var veldig vanskelig å bremse i nedoverbakker. 500 meter før toppen satt lillemor på ryggen min, før hun gikk de siste 100 meterne til toppen selv. Hun hadde ikke klaget nevneverdig på turen, så det var en glede for meg å kunne avlaste henne bittelitt. Vi kom på toppen og gleden var enorm. Jeg var så stolt av min femåring. Vi styret rundt og kalte på bestefar på gården, med sikringsradioen, for å skryte av at vi var kommet på toppen. Bildene under forteller mer enn ord.

Det skal sies at min kollega er 53 år. Hun er helt rå, nydelig og dyktig. Vi hadde hele turen fokus på å kose oss. Spørsmålet som ble mest stilt i løpet av turen var: ” Hva gjør vi nå?” og det mest brukte svaret i løpet av turen var da “nå kosær vi oss”. Gjendine ble drillet på denne. Jeg har vært på vinterekspedisjon med de råeste. Gjendine som gang på gang falt p.g.a. føret, reiste seg opp og sa: “Dette er blåmerke nr. 4”, slik la hun på en for hver gang. Jeg er utrolig stolt av min datter, som gjennomfører en vinterekspedisjon av en slik art. Sover ute under åpen himmel, tilbakelegger ca. 4 mil og en topp og er like blid når vi setter oss i bilen, på parkeringen på Støle. Der ble vi plukket opp og endte vår vinterekspedisjon.

Gjendine: “Mamma, dette gikk jo veldig fint, når skal vi reise på neste?”

Noen dager etter vinterekspedisjonen vår, teller vi blåmerkene våre og det skal sies at det er Gjendine som har vunnet i antall!

Nytt eventyr planlegges

 

Denne lille og glade eventyreren planlegger nå sin første lengre vinterekspedisjon. Sammen med mammaen sin og en god kollega av mammaen planlegges det nå en tur på Hardangervidda.

“Mamma, det er viktig at vi følger kartet nøye og får godfølelsen i soveposen på kvelden. For jeg elsker å være ute og sove i sovepose. Jeg skal gi alt jeg har, så vi skal klare vinterekspedisjonen!”

Vi er godt i gang med planleggingen. Ruta på kartet er merket, pakkelista har hun skrevet ut og hun kan nesten ikke vente med å starte selve pakkingen.

  

(Beklager dårlig bildekvalitet, men bildene er tatt av en film. Se filmen på min Instagram: aktiv2barnsmamma.)

Jeg har nok like mange sommerfugler i magen som min datter, men har virkelig trua på at dette blir et fantastisk eventyr, som vi sent eller aldri vil glemme. Vi kan alle høre Hardangervidda rope på oss!

Det er sikkert flere som lurer på hva en skal pakke med seg på en slik vintertur, derfor legger jeg med en liste over det viktigste.

Utstyr

  • Fjellski og staver med bred trinse
  • Ryggsekk med passe volum til innhold, 55-70 liter. (Jeg velger å dra pulk)
  • Vanntett pakkepose som passer i sekken
  • Vindsekk (Fjellduken)
  • Spade
  • Sovepose (tilstrekkelig varm)
  • Liggeunderlag
  • Førstehjelpssaker med m.a. gnagsårplaster/ sportstape / smertestillende
  • Toalettsaker, lett håndkle
  • Ullundertøyskift, flere lag med dun og ull, skall, votter, hals, lue.
  • Litt toalettpapir i pose
  • Alpinbriller
  • Solbriller og solkrem (hadde blitt prikken over i- en om vi fikk bruk for det)
  • Kart, kompass, GPS og kartmappe. Mobiltelefon, sikringsradio og powerbank.
  • Multiverktøy
  • Fyrstikker/lighter
  • Hodelykt
  • Termos
  • Mat for dagene og drikke
  • Spisesett og drikkeflaske
  • Skismøring, evt. også feller
  • Penger/kort
  • DNT-nøkkel
  • Medlemskort i DNT
  • Kokeapparat
  • Telt

Skal prøve å oppdatere Instagram underveis på turen, men får naturligvis ikke blogget underveis. Turen kommer på bloggen etter endt tur.

Denne turjenta er klar for nye utfordringer og vi gleder oss alle sammen! Glemte å nevne at Kasper skal være med, men det tok jeg nesten som en selvfølge.

Han er veldig klar for vinterekspedisjon.

HELT EKTE

Reklame | Jaktdamer

Jakt og friluftsliv blir stadig mer “rosapreget”, lånt begrep fra “rosablogger – verdenen”. Alle skal kle seg i jaktklær eller friluftsklær og ta bilder. Bildene blir superfine, men kan de som stiller opp på bildene noe om vær, vind, jakt etc. Jakt og friluftsliv i alle grader er ikke for alle og det kan gi ganske skremmende situasjoner for lesere eller følgere, som leser og ser alt det fine, men ikke aner noe om hvordan det virkelig er. 

Vi ser en noe uheldig trend i fjellet hvert år, da mennesker legger ut på lange og krevende turer i fjellet, lite forberedt (klær, erfaring og utstyr), uten å vite hvilke krefter naturen har og hvor galt det kan gå. Det er kanskje ikke så rart at det blir slik, da noen av de som “fronter” klær og utsyr knapt har vært på en utflukt i naturen. Alt ser så fint og flott ut, men de som har vært ute en skikkelig “vinterdag”, vet at en verken ser flott ut på håret eller i klærne etter en slik dag. Slike dager er det ofte i naturen og det krever litt kunnskap, samt at jakt ikke bare er fryd og gammen. Jakt inneholder blod, svette og tårer, slik at et bilde med en søt liten truse og rifla over skuldra, kan virke veldig misvisende. Jeg er ikke bedre, enn noen andre, men jeg vil vi skal tenke over hva vi skaper, særlig store kles-  og utstyrskjeder, som sponser mennesker for å vise frem deres produkter. Det er spesielt viktig for meg å vise mine lesere og følgere at alt ikke bare er “rosa”. Da en av mine største målgrupper er familier med barn. Lover å bli flinkere til å skrive om ting som ikke gikk helt som det skulle også. Får stadig spørsmål om hvordan jeg får med barna på alt og hvordan de klarer å holde humøret oppe. Det ligger mye forberedelser i forkant av en tur. Jeg viser ungene hvor vi skal, hva vi skal gjøre, hva som kan skje, hva vi ikke skal etc. Vi ser ofte på Villmarksbarna på nrk super og sammenlikner med vår kommende tur. Kan skrive mer om dette i et eget innlegg senere. 

Til slutt vil jeg bare si at friluftsliv er for alle, men i forskjellige grader. Jakt og friluftsliv er sunt. Det er med på å bidra til bedre psykisk og fysisk helse, så ikke misforstå meg, unner alle å ta del i dette. Samt at jeg håper vi stadig blir flere som synes friluftsliv er spennende og ønsker å nyte naturen vår. Dagens ord; vær forsiktig, forbered deg godt, tenk bærekraftig og nyt naturen. 

I helgen fikk Gjendine nok en helt ekte naturopplevelse. Hun var ordentlig med på storviltjakt for første gang. Vi startet med å forberede henne på hva jakt var i fjor og hun har fått ta del i slakting/ flåing opptil flere ganger. Hun har god forståelse for hva denne jakta går ut på og på lørdag var endelig dagen her. Jaktlaget skulle denne dagen ha med seg ei fem år gammel jente, som var superklar til å få se elg og hjort i sitt rette element. 

Gjendine fikk egen radio og garnityr (ørepropp til øre). Fra morgenen av satt hun sammen med meg på post i et hogstfelt. Det var varmt den dagen, men det kom noen skurer med regn og blåste litt. Gjendine satt i fjellduken og lyttet. Stadig hvisket hun til meg: mamma, ser du elgen, den står der oppe og spiser. Hun var så klar for å se dyr, at fantasien tok litt overhånd. Jeg så i alle fall ikke den elgen. Plutselig sier hun: mamma, hvorfor skyter du den ikke? Da så hun for seg at den ene steinen et godt stykke unna oss var en elg. Hun var godt informert om at vi måtte være helt stille, men når det hadde gått 45 min., så begynte hun å bli utålmodig. Ikke rart, blir det selv også. Da var det godt å kommunisere med bestefar på radioen. Hun lærte fort hvordan en kommuniserer på radioen. Det gikk så inn på henne at da hun sov for kvelden, hørte vi “mottatt” i søvne. 

Hundene hadde ikke fått uttak på dyr enda, så vi bestemte oss for å kjøre til gapahuken og spise lunsj, mens vi ventet på at hundene skulle finne dyr. Da vi satt å spiste så vi plutselig at hunden hadde fått los og de var på vei rett til gapahuken. Hunden og elgen kom rett mot oss i gapahuken, men farten var for høy til å få skutt. Gjendine var så heldig å få se en elg i fullt sprang mot oss i skauen. Da reiste vi ut på post igjen. Den ene hunden hadde los på elg og den andre på hjort. Vi var alle spente og klare på postene våre. Vi lyttet på radioen og så på peileren hvor hunden var. Plutselig blir det helt stopp på hunden. Det var fremdeles los, men elgen hadde slappet av og stod stille. Gjendine og jeg venter på post, mens dyret står i los 400 meter fra oss. Dyretråkket er rett forbi oss, så vi er neste post dyret kan komme til. Det lar vente på seg og en annen på jaktlaget sniker seg innpå losen. Det er lange og spennende minutter, før det smeller. Elgen er skutt og Gjendine sier: der mamma, nå er det over, men jeg ønsket at det var du som skulle skyte den. Da skulle jeg holde meg for ørene og være helt stille. 

Vi er begge gira og ønsker å se elgen. Den ligger i bunnen av fjellknausen vi sitter på, men det gjorde ingenting for Gjendine. Vi slapp oss ut knausen og kom oss frem til elgen. Hun tar på den og snakker litt til den. Så sier hun plutselig; ja dere, da blir det elgepizza i dag da. Hun er med på resten av prosessen med å få elgen ut og ned til låven, samt flåingen. Etter endt dag har hun som alle andre blod på klær og sko. Det lukter jakt. Før hun legger seg på kvelden sier hun: mamma, nå er jeg ei ordentlig jaktjente, som er med på å skaffe mat til folk og sørger for at dyra ikke blir syke i skogen. Jeg liker det jeg, så nå kan jeg få meg en jaktdress, som dere har. 

 

 

Jeg kjenner det varmer i hjertet, samtidig som jeg tenker “hva har vi gjort”?

Jeg kjenner det varmer i hjertet, samtidig som jeg tenker «hva har vi gjort?»

 

Oppfriskning

Vi er en familie på to voksne, to barn og en hund. Voksne: Stian 35 år, jobber som lærer og Tone-Beate 30 år, jobber som sykepleier i ambulansen. Barna: Gjendine Marie 5 år og Magnus 3 år. Hunden: Kasper, Golden Retriever med jakt/sportslinjer. Lever etter mottoet “livet er best ute”. Har hatt med ungene på friluftsliv og uteliv/ uteaktiviteter siden de ble født. Gjendine var 7 uker da hun for første gang var med å bestige Gaustatoppen. Besteg blant annet Galdhøpiggen da hun var rett over året og har i år gått 10,2 km og 700 høydemeter og besteget Gaustatoppen med egne føtter. Magnus har blant annet vært på Kjeragbolten som og har vært med på alt siden han ble født. Vi bor på en gård i Vestfold i Norge. Der har vi skogen som nærmeste nabo og mange muligheter til uteliv.  

Jeg mener at barn blir med på det meste så lenge de får muligheten. De er sterke, nysgjerrige, fulle av energi og glede. En må som voksen bare tilføye jevnt med mat og drikke, veiledning og fantasi. Skape eventyr og la barna ta del i oppgavene. De må føle et eierskap til det som skal gjøres og få gode porsjoner med positiv feedback. Barn er verdens beste turkamerater. Selv kan jeg ikke tenke meg bedre opplevelser, enn å se og ta del i de situasjonene når barna mine bruser over av glede eller mestring. Livet er best ute med barn og hund. 

Jeg har nok en gang fått svar på at barn blir med på det meste, så lenge de får muligheten. Vår topptur til Preikestolen viste oss nettopp dette. 

« Gjendine: Jeg ble ikke særlig sliten etter toppturen til Preikestolen. Regner med vi snart skal bestige en ny topp sammen». Dette sa hun etter å ha besteget Preikestolen, 330 meter med stigning og 8 km tur-retur. Oppfatningen av henne underveis tilsa at hun ikke hadde tømt seg verken fysisk eller psykisk. Hun hadde mye overskudd underveis og i etterkant. Magnus gikk, grovt anslått, godt opp mot halvparten av turen. Ellers fikk han sitte på nakken. Bæremeisen ble hjemme, da Preikestolturen var en del av en lengre ferietur.

Ungene var helt elektriske da vi startet å gå oppover til Preikestolen. De småløp opp trappene, skravlet og koset seg. Det var masse å se på og variert terreng. Vi var ikke alene om å skulle gå denne turen, mange utenlandske skulle også opp i regn og tåke. Det var ymse bekledninger og utstyr, slik at ungene ble helt fasinert. Ungene hoppet på steiner og trappetrinn. «Magnus forteller oss hele veien: jeg er stor og sterk gutt», mens han smiler stolt. Det regnet litt, regnet litt mer og var litt opphold. Da vi hadde ca. 1,5 km igjen, lurte Magnus stadig på om vi snart var på toppen. Han gledet seg mer og mer til toppturgodteriet vårt. Da vi ankom toppen, kunne ikke godteriet komme fort nok ut av sekken. Tåken kom og gikk, men godteriet det var helt fantastisk. Det var så vidt ungene hadde tid til at vi voksne fikk kledd på de et lag ekstra.

Preikestolen kommer plutselig og det er rett ned. Det er mange sikringer underveis, men på toppen er det fritt fram. Dette var jeg fullt klar over før turen, så vi hadde med klatreselene til ungene, slik at vi hadde full kontroll på bevegelsene deres. «Magnus: nå skal klatre ned igjen mamma». Han synes den tanken var helt fin da vi tok på klatreselen. «Gjendine: løft meg opp i selen mamma, så jeg kan føle at jeg kan fly som fuglen».

 

For å komme oss til Preikestolen, tok vi fly fra Torp til Sola. Ungene har lenge drømt om å få kjøre fly, men vi har sagt at de kan vente til vi skal på vår første sydentur. Denne er faktisk nå booket, slik at vi reiser høsten 2019. Vi er mest glad i norsk natur, men innser at ungene kan ha godt av å se hva andre snakker om, da de forteller om det å fly og sydenturer.

 

Basen vår var denne gangen i huset til ei god venninne, Maria, som har bodd i Sandnes over lengre tid. Fra Sandnes kjørte vi bil et stykke, ferie i 8 minutter og deretter ett kort stykke til med bil, for å komme til foten av Preikestolen. Bilen måtte vi leie på flyplassen.

Ungene elsket å fly, besøke Maria, bestige Preikestolen (tross av regn og tåke), samt en tur på Vitenfabrikken i Sandnes. Dette var siste utflukt i sommerferien våres, da barnehagen og jobben venter.    

Flyet lander på Torp og ungene er klar over at sommerferien er over. «Gjendine: Vi er heldig mamma, som får reise på tur og kose oss sammen».  Jeg oppsummerer med meg selv; mulig vi har laget spreke unger, som krever flere turer, men det gjør ingenting. For flere turer skal de få, da de er så glad i turene og det å være sammen alle sammen. 

Håper alle har hatt en flott sommerferie og særlig mine flotte og gode lesere!

 

 

 

 

Magisk telttur i fjellheimen!

Reklame | Jaktdamer.no

Magisk telttur i fjellheimen!
 
“Før sommerferien – Gjendine: mamma, vi skal vel dra på tur i fjellet og sove flere netter i sovepose når vi har ferie? Jeg elsker å dra på tur, sove i sovepose og være på fjellet.”
 
Stian og jeg hadde i år denne casen: Ei på 5 år, som må gå hele veien selv, kan bære sekk med minimalt oppi. En på snart 3 år, som må bæres store deler av turen, men som ønsker å gå selv. Vi er begge sterke, men en må bære en unge i tillegg til oppakning og den andre må bære tungt, ting for nesten fire. Kasper (hunden vår) bærer sitt eget.
 
 
Da startet vi tankekartet vårt. Jeg ønsker nesten alltid å komme høyt opp på fjellet. Vi kunne ikke gå milevis med casen vår. Gjendine ønsket å reise på “vidda”. Etter en stund endt tankekartet vårt med at vi kunne komme oss til “vidda” og lage oss en base der. Målet ble Mogen. For å komme oss dit måtte vi først kjøre drøye 2 timer i bil, deretter en stund med båt (Fjellvåken) over Møsvatn. Så måtte vi gå i 3 km for å komme til stedet hvor vi ville ha basen vår.
 
 
Turen kan oppsummeres i to ord: HELT MAGISK. Begge ungene elsket å kjøre båt. Gjendine gikk fint 3 km inn til basen vår og Magnus gikk lengre enn vi hadde trodd. Oppakningen til Stian må ha vært på over 30 kg og min med Magnus over 20 kg. Alle var ved godt mot.Da vi ankom basen, satte vi opp teltet og laget middag på primus. Ungene elsker å lage mat ute. Gjendine storkoser seg med oppvasken i bekken etter middagen. “Mamma, skulle ønske vi kunne vaske opp sammen slik hver dag”.
 
 
Dagen etter hadde vi bestemt oss for å gå noen kilometer til en vakker foss og prøve fiskelykken. Det var veldig varmt, så det var litt tungt og gå. Dette var glemt da vi kom frem, ungene fikk badet og fisket, samt at vi gikk tur langs med fossen. Det var en fantastisk harmoni i hele familien. Vi hadde tatt med oss litt ballspill, som ungene lekte med før de la seg i soveposen på kvelden, samt at vi klatret på store steiner og brukte naturen som lekeplass. Alle var sammen og kunne dele gledene.
 
 
En annen dag hadde vi en topp i området som mål. Da måtte vi jobbe med psyken til Gjendine. Vi vet at hun har tæl, vilje og styrke, men det var ikke hennes turdag. Vi brukte alle “ess i erme” og fikk henne til å blomstre igjen, slik at hun småløp og koset seg til toppen. Et triks var å plukke blomster og finne ut hva de het, samt se på spor etter dyr, lytte etter reinsdyr etc. Da vi kom på toppen var alle lykkelige og alt var tipptopp. En god lunsj ble inntatt og vi løp rundt på vidda. Hadde “førstemann”, rullet i lyngen, tok bilder og koset oss.
 
 
Da vi hadde hatt 4 dager i fjellheimen, kom hjemreisedagen. Ingen av ungene ville hjem. Det var “smådystert” å gå 3 km mot båten pg vite at reisen snart var over. “Mamma, når kan vi på en sånn tur igjen?” “Vi skal på topptur i ferien, ikke sant?” “Jeg har sovet godt – Magnus”.
 
 
Må nevne at Stian fikk fisk da vi fisket, en bitteliten en. Alle var helt i ekstase og jeg ville ta bilde, men før jeg rakk det, falt fisken i steinrøysa og fant en sprekk ut i vannet igjen. Det var dumt, men minnene fra den situasjonen kommer ikke til å forsvinne.
 
 
Stikkord for turen: Mogen, Fjellvåken – Foss, vidda og topptur.

Hello! Er det noen hjemme, nei, livet er best ute..

Reklame | Jaktdamer

” Nå er det på tide vi går en sånn topp igjen, mamma” 

” Kan vi ikke bo i telt en dag til da?” 

” Jeg elsker å være ute” 

Setninger som dette varmer mitt mammahjerte. Det er en lang stund siden jeg har blogget nå. Etter flere forespørsler lager jeg i dag et innlegg igjen. Vi har hatt mange flotte, krevende, spennende og minnerike turer. Gjendine har blant annet gått til Gaustatoppen (1883 m.o.h.) og ned igjen med egen maskin. Det er 10,2 km tur- retur og ca. 700 høydemeter.

Turen ble kalt “jentetur”. Den tittelen ga allerede mye energi og pågangsmot. Det var Gjendine, Kristine (min kusine) og jeg som var teamet på turen. Bare tanken på at guttene (pappaen og broren) skulle være igjen hjemme og bare hun, som er eldst, fikk bestige en topp alene var veldig motiverende. Hun løp i starten og klatret på hver liten topp underveis, mens hun sang: jeg er på jentetur, det er bare jeg som er med på jentetur, fordi jeg er så stor og sterk.

Den gleden og mestringsfølelsen Gjendine viste på toppen, sa mer enn tusen ord. Øynene som strålte har brent seg fast i minnet mitt. Skulle ønske alle fikk ta del i det øyeblikket. Det var helt magisk.

Vi har vært 4 dager i fjellheimen, hvor boligen vår var et telt. Fisket i foss, badet i foss, gått toppturer og bare lekt med ballspill og klatret på store steiner. Dusjen vår var iskaldt fjellvann og oppvasken tok vi i en bekk. Ungene elsket å være der. Det ble en helt magisk harmoni og glede over små ting. Ungene sov godt og lenge i teltet, etter en kveldskrig med mygg og fluer.

Nå venter Preikestolen. Gjendine gleder seg helt vilt. For første gang i hennes og brorens liv skal de ut og fly. De skal få fly og deretter få bestige et fjell, dobbel lykke. Mens vi venter ser vi på Villmarksbarna på nrksuper. Vi forbereder oss ved å se hvordan de har det på fjellturer. Snakker sammen underveis i episoden om hvordan vi skal ha det, samt hva vi må og skal gjøre på vår fjelltur. Det lyser glede og spenning i øynene til ungene. Det varmer mammahjertet mitt ekstra mye og jeg får mer overskudd, motivasjon og energi til å kunne gjøre fjellturen til en fin reise for ungene. 

Jeg ønsker at andre skal få samme muligheten til å oppleve den gleden, spenningen, mestringsfølelsen og de magiske øyeblikkene sammen med barna sine. Derfor kan jeg etter ønske hjelpe andre der ute, som trenger et lite puff ut/ veiledning/ hjelp/ tips og råd til turer. Det er turer med barn og hund, barn eller kun en selv eller med venner. Jeg har en del erfaring som jeg gjerne deler. Send meg en mail ([email protected]/ [email protected]) eller kontakt meg på instagramkontoen min (aktiv2barnsmamma). 

Kom gjerne med konkrete ønsker om hva jeg skal skrive om også! Det har blitt en del turer opp igjennom årene, både alene og med hund og barn. 

Kos dere videre med den magiske sommeren vi har fått! 

 

Lyktetur, et spennende eventyr!

Det er kaldt og mørkt ute. Gradestokken viser minus 8 og det er bek mørkt. Ungene fyker rundt inne og klokken nærmer seg legging, men tiden er ikke helt inne for kveldsstell. Jeg sier litt høyt, mens jeg rydder av bordet etter middag, «vi skal ikke ta en lyktetur?». Ungene bråstopper katt og mus leken. Begge løper til kurven for å hente lyktene sine. «Vi er klare».

På med flere lag med klær. Lillegutt plasserer jeg i bæremeisen og fester lykten delvis i bæremeisen, slik at han får en følelse av å holde den. Samtidig som den sitter fast, om han skal sovne eller finne ut at han skal kaste den. Jeg spør om vi skal gå til fossen vår og lillemor svarer at det kan vi godt.

Jeg må innrømme at jeg synes mørket kan være litt skremmende. Hånd i hånd, en på ryggen og Kasper (hunden) foran i bånd, tusler vi stadig innover i skauen vår. Vi kommer til første veiskille. «Skal vi snu nå lillemor?» Lillemor svarer; «Mamma, har vi sagt at vi skal til fossen, så må vi gå til fossen. Jeg er ikke sliten og du orker å gå dit». Hun var ikke sliten, men veldig motivert og spent. Det sparker fra like ved siden av oss. Lillemor klemmer meg hardt i hånden og klynger seg til meg. «Mamma, hva var det?» Selv er jeg litt skremt, men har bestemt meg for at det ikke skal smitte over på lillemor. «Det var et dyr og det er redd for oss, så vi kan fint gå videre».

Vi synger, om ikke av full hals, så ganske nære, hele veien til fossen. Da vil vi ikke komme så nær et dyr igjen. Fremme ved fossen. «Mamma, jeg ser ikke hele fossen». «Nei, det er for det mørket skjuler det som ikke lykten din får frem. Hvis du er stille kan du «se» fossen på en annen måte. Du kan høre den». «Ja mamma, den høres så fin ut».

Hadde det ikke vært for vårt noe varierte toneleie på sangene våre, ville lillegutt ha sovnet på vei hjem. Ungene hadde fått frisk luft, spenning og glede i løpet av turen. Så snipp snapp snute, så sov ungene godt på sin hodepute.

Setning fra lillemor før legging; «Mamma, lyktetur er veldig gøy og koselig, men husk at når vi har sagt at målet er fossen, ja så må vi gå til fossen. Du blir vel aldri sliten?!»

Utsyr:

  • Tynn ull innerst
  • Gode sko (Viking Gore-tex til ungene)
  • Reima vinterdress
  • Lue og votter
  • Hodelykt
  • Osprey Bærmeis
  • Turbukse og turjakke til meg
  • Mobil
  • Refleksvest
  • Alle sansene og bare være

 

– Livet er best ute – 

Alle var vi enige om å dra på tur!

Alle i familien var veldig klare på at i dag måtte vi ut på tur. Sola skinte fra skyfri himmel og gradestokken viste minus 4 på morgenen. 

Rullegardina blir dratt opp, “Se mamma, det er vakkert vinterrim på bakken”, ungene er lys våkne og klare til å ta fatt på en dag i naturen. Begge ungene sliter litt med virus. Så det ble å velge en tur, som ikke var altfor lang å gå. Valget falt på Pinås, en “huldretopp” i området vårt.

 

Ungene overtalte bestefar til å bli med på tur. Det var jo tross alt farsdag i dag og hva er vell bedre, enn å feire dette ute med frisk luft og bålkos. Med oss hadde vi;

  • fyrstikker, tennbrikker 
  • bleier og våtservietter 
  • opptenningsved 
  • sitteunderlag til alle
  • mellomlag (dun, ull)
  • saft på hver sin flaske til ungene og en flaske med vann til oss voksne
  • påsmurte nister (ost og kalkunskinke)
  • litt turkos (noen få smågodtbiter fra i går)

Med oss hjem hadde vi en pose med kongler, lyng og stikker. Dette ville lillemor at vi skulle pynte bordet ved utgangsdøren med og det gjorde vi når vi kom hjem. Seinere vil vi male på konglene og lage konglespor på ark. 

På vei hjem stoppet vi får å se på en fin “bekk”, som hadde frøset til is. Ungene synes det er spennende med istapper og frysi vann. Etter endt tur, lekte vi i hagen med ballspill, klatring og sklia. Alle var vi enig om, at dette var en tur, som var balsam for sjela. Under middagen satt alle med fine, store roser i kinna og ved legging sov ungene på 1-2-3, samt at mora ble med i drømmeland. Ingenting er så godt, som det å kunne legge seg under en dyne, som gradvis blir varm, i et kaldt rom med frisk luft, etter en dag ute i frisk natur. 

Vi er veldig mye ute og det medfører at vi er avhengig av gode klær, spesielt til ungene. Fryser ungene ødelegger det turen. Nå er vi inne i en ny årstid og en slik jakke, som lillemor har på seg på bildet, er optimal som mellomlag i denne årstiden. Den varmer godt og er samtidig veldig fin. Vi brukere denne som mellomlag, til og fra barnehagen, inn og ut av bilen og som ekstra tøy i sekken eller pulken. Den kan stappes i medfølgende pose, som gjør at den tar utrolig liten plass. Vi har prøvd mange forskjellige merker på klærne til ungene. Må si at vi ikke er opptatt av merke fordi det er akkurat det merket, hvis dere skjønner, men for kvaliteten og bruksområdet. Vi synes Reima leverer de optimale klærne til ungene våre og til vårt bruk. 

 

I går fikk jeg virkelig kjenne på det å fryse. Jeg var med jaktlaget og jaktet på hjort. Det ble kun postering for min del og jeg satt på post i høyden. Der blåste det “isvind” fra nord. Etter noen timer, med mye action på sambandet og los, kunne jeg ikke kjenne føttene mine. Jeg satt i jakttårnet og måtte til slutt ned på bakken og jogge litt, samt tisse. Er en kald er det bare å få tisset så fort som mulig, så ikke kroppen bruker energi og varmetap på en full blære. Ønsker meg hel ulldress!!! Hadde fire lag på overkroppen, men burde hatt med fjellduken, slik at jeg hadde stengt “isvinden” ute. Var nok kun den, som vippet kroppen min over i frysboksmodus. Da jeg hadde tynn ull innerst, tykk ull utenpå der, så fleece og deretter jaktjakka mi. Hadde votter og lue, samt ullsokker! Nøyt varm te, på termosen til lillemor.  

 

Det ble ikke felt noen dyr, men det ble sett opptil flere hjorter og rådyr. Vi hadde tre dachser i arbeid og det var veldig spennende. Jakt er spennende og gøy, selv om en ikke får felt. 

Kan også innrømme at jeg nøyt et glass Baylies på kvelden, da kom varmen for fullt! 

 

På fredag hadde vi fotballavslutning, var ute og spiste på Peppes og boltra oss i velvære og luksus på Farris bad!

 

Gratulerer med farsdagen alle fedre der ute. Dere er en klippe i ungenes liv <3

Håper dere har hatt en finfin helg!

Ønsker dere alle en fin uke!!!!!  

Husk at det blir mindre og mindre D-vitamin å få av å være ute. Selv må jeg innimellom legge meg litt i solarium, av tre grunner: energi, varme og D-vitamin. Ungene får vitamintilskudd fra høsten og til våren. 

I dag vil jeg ut i skauen til bestefar….

Det er fredag, ungene har fri fra barnehagen, vår turdag! Lillemor ytret et ønske om at hun ville i skauen til bestefar i dag. Hva er vell bedre, enn en tur til jaktgapahuken? 

Serveringen blir enkel i dag. Det blir toast, kakao og vann. Ungene synes det er helt fint. Alltid godt med mat som er varma på bålet. Lillemor pakker med seg turbo i “generasjonssekken”, som hun har arvet av bestefar på gården. Den er fra han var liten. Jeg pakker alt annet og vi er klare for en fin dag i gapahuken. Med alt annet, menes denne gangen: thermos med varmt vann, rett i koppen kakaoposer, kopper, brødskiver med skinke og ost, to flasker med vann, fyrstikker, litt opptenningsved, bleier, våtservietter, sitteunderlag til 3, ekstra klær. 

 

“Jøss mamma, visste ikke at volvoen kunne kjøre på så dårlige veier midt i skauen til bestefar”. “Joda, volvoen kommer alltid frem!” Det humpa og gikk innover i skauen og ungene maste om vi snart var fremme. Lillemor er veldig opptatt av steder (hva de heter og hvem som eier de), så vi hadde samtalen i gang hele veien. Vell fremme, lager jeg raskt et bål, da gapahuken dessverre ligger i skyggen av sola. Det er kaldt uten sol, så det var godt å få varme fra bålet. Lillegutt, spurte som vanlig, da han så at bålet var i full blomst, spise nå? “Spise mat mamma!” Han elsker å lage mat på bålet og er flink til å nyte stemningen med en matbit i hånden. 

 

Stolt jente, som får lov til å spikke, med klare regler. “Jeg er så stor blitt, at jeg fint kan spikke meg et elgehorn mamma”. Ferdig med spikkingen og bånn gass med løping og utforsking. “Åååå, mamma, kjenn på den deilige sola. Den varmer og gjør alt så fint”. Dette kom fra lillemors munn da vi gikk en tur litt lengre opp i dalen, hvor det var sol. Hehe.. Hvor tar hun det fra? 

Livet på tur, magisk, flott og energigivende!

Det har dessverre blitt lite blogging på grunn av jakta, jobb, familieprioritering og aktiviteter med ungene. Har tidligere beskrevet hvem vi er. Ut ifra dette har dere kanskje forstått at vi sjeldent sitter stille i sofaen, uten å ha gjort noe tidligere på dagen. Her kommer et lite innblikk i hva vi har drevet med de siste ukene. 

 

Lillemor har fått seg klatresko, klatrehjelm og kalkpose. Pappaen har fått seg klatresko og lillegutt har fått seg klatresele. Derfor har vi brukt en del tid i klatreveggen, noe som ungene og vi voksne elsker. 

 

Vi har fått oss pus også, Felix.

 

Vi har hatt en alternativ Halloweenfeiring – Hallovenn. Hvor vi blant annet skjærte ut vannmelonhode. Det beste med at det var vannmelon og ikke gresskar, var at ungene elsket innholdet. Vi ba inn til en spontan feiring med venner og koset oss med godteri, utskjæring, dans i mørket og kos. 

 

Videre har jeg feiret bursdagen min. Så nå er jeg inne i siste året med 2-tallet foran!

 

Jeg har som nevnt jobbet en del i det siste og det kommer til å bli en del jobb fremover også.

Har brukt en del timer på jakt også, både på storvilt og fugl. Det er så deilig å tråkke rundt i timesvis, nyte den fine naturen i stillhet og med spenning. På fuglejakt er det en stor glede når jeg ser at Kasper storkoser seg ved å lete frem og støkke opp fuglen, i håp om at mor skal få skutt den, så han får hentet den. Det er få ting som gir meg så mye, som å bruke tid ute i naturen og se at de jeg er mest glad i nyter tilværelsen og det vi holder på med. 

 

Før jeg tok bildet med den rosa lua, hadde jeg rullet rundt i lyngen i spenning. Elghunden kom stadig nærmere min post og jeg hadde funnet en fin stilling i lyngen, men plutselig snudde bikkja og kom bakfra. Da var det å få rullet kroppen i riktig posisjon, med ganske høy puls. Hehe.. må oppleves! Den følelsen liksom! 

 

Min flotte jakthund <3 Kasper <3 

 

Felix har mye energi. Han som de andre familiemedlemmene må luftes, så da tok jeg like så godt katta i sekken og gikk 3 km. Det går på planter, gardiner etc. løs i hjemmet her, så hva er vell bedre, enn en tur i sekken ute?

Vi er stadig på tur, men vi har en veldig hektisk hverdag, som alle andre. Frykt ikke, jeg skal blogge om turene våre fremover! Send gjerne spørsmål om det er noe dere lurer på eller om det er noe dere vil at jeg skal blogge om. Jeg har en del gjennomførte turer, som jeg skal blogge om når tiden kommer og ikke løper fra oss. Hehe… 

Vi er ikke bare på tur, men nyter også samvær med våre fantastiske venner og familien vår!

 

Følg med vi dropper plutselig innlegg fra turene våre!

Håper dere har hatt en finfin helg og ønsker dere en ny og finfin uke! <3 

Hvis alle dager var som denne <3

Et bilde sier mer, enn tusen ord, hvor mye sier virkeligheten da… Mer enn ti tusen ord?! Dager som denne burde alle ha, slike gir energi og overskudd. Jeg leverte ungene i barnehagen og hadde bestemt meg for at i dag var det Kasper sin dag. Han er ikke innlært i stående fuglejakt, men jeg ser at han elsker hvert steg, fri og klar til å finne “pippipen”. Vi er så heldig å ha småviltjakt i skogen vår. Fortalte tidligere at jeg hadde sett en del storfugler, da jeg var på storviltjakt. Jeg har observert at de holder seg i samme området. Vi gikk mot der hvor jeg hadde sett dem tidligere. Jeg var klar med hagla. Kasper søker bra, men har ganske høy fart. Har ikke fått skutt fugl for han, så han vet egentlig ikke hva dette innebærer, men jakter på instinkt. På turen fikk han støkket opp tre storfugler, men han “venter” ikke på meg, slik at han støkker dem opp før jeg er kommet nærme nok.

 

Jeg fikk fyrt av et par hagleskudd. Det ene var så nær ved å felle ei røy, men vi dro hjem uten “pippipen”. Ikke skuffa, for vi hadde fått en god opplevelse sammen og ikke minst en fin tur i nydelig høstvær. Neste gang kan det hende det klaffer helt.

Kasper er en Golden Retriever med jakt/sportslinjer. Det som skiller han fra den hvite klassiske Golden Retrieveren, er hans kroppsbygging og energinivå. Han er lettere bygd. 

I dag nøyt jeg dagen i min flotte rosajaktgenser fra jaktdamer (www.jaktdamer.no) Den passet ypperlig til en flott høstdag som denne, ikke for kald og ikke for varm!

God helg fra alle oss <3